Glimt fra turen våren 2018:

Sterkt, godt og sårt fra India

I skrivende stund:
Så mange sterke, gode - og såre minner
fra 2018-turen til våre venner i India:

  * Det var tordenvær og regn og bekmørkt der ute. Men tørt og trygt under "bønneskjulet" i Komavaram.
     Den smilende jenta var blant dem som satt der - lyttende til  Guds gode nyheter om frelsen i Jesus Messias.
     Dette er bare ett av de mange rike minnene jeg har etter årets tur til våre Hjerte Til Hjerte-venner i India.
     Og så mange andre minner dukker opp:

·         * De små barna jeg bodde sammen med i kirka i Rajapudi. De hadde fått heimen sin der nå.
     Etter dødsfall og sviktende omsorgsevne der de kom fra. Nå fikk de husly, omsorg, fellesskap og skolegang.
     Søster Sarah var som ei hønemor for dem alle.  Gripende å se disse små samla til kveldsmat og andakt.
     Se dem sove på golvet i kirkesalen. Møte dem om morgenen, søvnige, blide, høflige: -Morning, Sir!

·         * Forventningsfulle hjerter i små og store forsamlinger. Hjerter åpne for Evangeliet. Lyttende.
     Sultne på å få vite mer om Guds kjærlighet og omsorg.

·         * Glede over Troen fellesskap. Tålmodige i bønn. Bønn og bønn og atter bønn. Noen ganger bare i stillhet.
     Mange tårer. Fortvilte rop fra hjertedypet. Og forbønn for hver enkelt. Håndspåleggelse og salving med olje på panna.

·         * Brødsbrytelse. Rad på rad av mennesker. Brødet og begeret i handa. Til minne.  Forkynnelse.
     Inntil Han kommer igjen. Han som på deres språk heter Yesajah. Jesus.

·         * Turer ut i stammeområdene. Langt ut – på humpete, kronglete veier. Væpnede folk ved veibommer noen steder.
     På vakt mot terrorister.

·         * Og ventende venner der ute. I små og enkle kirker eller i bønneskjul. Festkledte.
     Med Bibelen i fanget – klare til å følge med om det hadde seg slik det ble forkynt. 

  * Joda – et privilegium for meg å stå i slik en tjeneste. Å ha slike venner. Der ute og her heime.

VELSIGNA AMBASSADØRTJENESTE

Det var på høstparten i 2016 at jeg sist besøkte vennene i India. Denne gang, våren 2018,  hadde jeg lagt opp til et noe lengre opphold. Også med tanke på å få et mindre stressende program enn før. Nå med bare ett møte pr. dag eller kveld. Akkurat slik ble det riktignok ikke. Men likevel: Det ble tid til forberedelse og til kvile. Og nok en gang fikk jeg erfare velsignelsen med den «ambassadør-tjeneste» en står i når Ordet om Guds forlikelse med oss mennesker skal deles ut. Mange stille forberedelses-timer til sjølransaking og bønn innfor Ham som ser oss og kjenner oss.

Bildene over:  Nesten framme,  her i Hydrabad. HTH-leder i India, S. Georg Bob - møter meg og følger meg til og fra Chennai.
Allltid godt å møte Forsamlingen i kirka i Rajapdi.
Nabolaget  - sett fra 2.etasje i kirka der jeg bor.

STERKT GJENSYN

Det skjedde noe under denne turen som ble ganske spesielt for meg. Hadde nemlig fått i oppdrag av Evangelisk Orientmisjon å representere Evangelistens Misjonstjeneste under innvielse av to nye kirkebygg, reist i regi av deres indiske samarbeidspartner «Evangelistens Helping Hand», EHH.
Det var Fjære Menighet i Grimstad som hadde sponset den ene av de to nye kirka-bygga.
Den andre kirka ligger i EHH sitt senter i landsbyen Krishnunipalem. Der hadde jeg ikke vært etter at jeg måtte slutte i Evangelisten for 25 år siden. Gjensynet med senteret og menneskene der ble naturlig nok veldig sterkt. Både for meg. Og for mine gamle venner og medarbeidere der. Mange husket sangene jeg hadde lært dem den gang. Og under den storslåtte innvielses festen av fine kirka de hadde bygd, ble jeg innstendig bedt om å synge en av sangene: Tikke, tikke, takk. Sangen fra Søndagsskolen i Betel. Men nå på engelsk, riktignok. Og så stemte de i med meg, både den yngste generasjonen av den lokale ledelsen, og også mange av de frammøtte gjestene.  De husket tydeligvis  denne enkle sangen og Herrens øyne som våker over oss.
For meg personlig ble nevnte representasjons-oppdrag en god sluttstrek for noe som hadde vært sårt.

Bildene over: Foran inngangen til den nye kirka i Ojabanda.
Høytidelige åpningshilsener i Ojubanda. På banneret bak: HH church sponset av Fjære menighet, Grimstad, Norway
Klart for klipping av silkesnor i Krishnunipalem
Tikke tikke takk sang med Halonenfamilien i Krisihnunipalem
Etter utdeling av sarier til fattige enker i Krishnunipalem

LITE FORETAK,  FULL OVERSIKT
  

 

Hjerte Til Hjerte er et lite foretak – sammenliknet med de mange andre store hjelpeorganisasjonene. Men nettopp derfor er det mulig å ha full oversikt, kontroll om du vil, med åssen de disponible midler blir brukt.  Og når jeg sjøl får se åssen pengene er brukt, så blir det bare bekreftet, at det virkelig nytter å gjøre «det lille» vi  kan.
I fjor ble det sendt ut vel 200.000 øremerka hjelpekroner. Og vi regner med å ligge på samme nivå i år. Hjerte Til Hjerte er behørig registrert også i Innsamlingsregisteret. Og vi «skryter av» at hver eneste gavekrone blir formidlet ubeskåret til de gode formål.

Bildene over: Vesle Devi er blitt voksen nå. Alltid til stede i kirka i Rajapudi.  Vi hjelper henne hver måned.
Barna i Kakavada måtte jo hilse på oss - og gledet oss med sang.
Ikke noe å si på matlysta
Ei lita jente med på stevnet i Somavaram.
Pastor Samuel ønsker oss velkommen i kirka i Kakarapadu.
To flittige Bibelstudenter i Kakarapadu.
Brødsbrytelse (nattverd) i Rajapudi
Lyn, torden og regn der ute. Men tørt under bønneskjulet i Komaravaram.

HJELPETILTAK

  

Våre fjorten «faste» medarbeidere, evangelister, Bibelkvinner og pastorer, får månedlig hjelp til å nå ut til mennesker der de bor. Ofte i farefulle turer.
Og menighetene vokser. Både i tall og i styrke.
-Gi oss midlene, lyder stadig henstillingen: - La oss gjøre jobben med å spre Evangeliet i ord og i handling.
Når gaveinntektene tillater det, får de også hjelp for personlige behov, medisinsk hjelp, utdanning og praktiske tiltak for menigheten. Eksempelvis vannboring. Reparasjon av nedslitte kirkebygg. Bygging av «prayershed», enkle halvtekker som de troende kan samles under.

Blant de prioriterte oppgavene er også arbeidet for og blant barna. Bare i landsbyen Rajapudi, der jeg altså bor mens jeg er i India, er det starta fleire søndagsskoler. Hit kommer også barn fra hindufamilier. De lærer å leve sammen i fred og harmoni. Og de lærer om Ham som er Skaperen av alt det skaperverk som det religiøse menneske ofte tilber. Og viktigst: De lærer om Yesajah.  Frelseren.

Bildene over:
Den "faste" staben med Bibelkvinner og pastorer. Her i fotografert kirka i Rajapudi under avskjeden 16.april 2018.
Herren ser til hjertet - og ser våre tårer og lytter til vårt hjertes tale.
Matkø etter Gudstjenesten i Rajapudi.
Og mat til alle etter Gudstjenesten i Rajapudi.
Noen av hjertebarna som får omsorg, trygghet og heim i kirka i Rajapudi. Og bakerst står Sarah, vår søster og medarbeider i Herren.

Så mye mer kunne ha vært skrevet og vist fra 2018 - turen til våre venner i India. Men dette er i hvert fall et lite utdrag derfra.
Takk til alle dere som hjelper oss i vårt enkle lille foretak Hjerte Til Hjerte.